På Flisbergsgården bodde den største trollpuken som har levd på disse kanter.
Hver Jonsoknatt gikk gubben ned i kjelleren, men han var aldri alene. Det sies han hadde møte med en annen trollkar  i de mørke nattetimer. Ingen har noensinne fått vite hva de to gubbene kokte sammen disse nettene.
Øverst  på Flisberget ligger den her omtalte kjelleren.Flisbergsgubben var en av de rikeste i området. Da A. Olastuen overtok eiendommen, var den såkalte trollkjelleren full av beinrester etter voksne dyr som Flisbergsgubben hadde ofret.

En gang så leste Flisbergsgubben en av sine vondeste trollbønner her. Alle visste om det – den som åpnet leet til kjelleren, ville det gå ille. Folk skydde stedet og gikk lange omveier rundt plassen. Selv etter Flisbergsgubbens død våget ingen å nærme seg.

Da den nye eieren overtok gården, ble en tjenestegutt kommandert til å rive hele greia, selv om selveste Flisgubben enda voktet over stedet. Tjenestegutten var både modig og villig til å ta jobben. Gamle fordommer skulle hogges over ende. Gutten hadde ikke mer enn akkurat startet jobben med hevet øks da han gled ved leet og falt over øksa. Han fikk et dypt sår i armen. Gutten kom seg, men han likte seg ikke lenger øst på skogen. Han dro til Oslo der han fikk arbeid på et bygg. Der falt han ned og slo seg i hjel første dagen.

Folk fra skogen mente sitt. Han skulle holdt seg unna trollkjelleren.
Det er ikke det eneste  livet Flisbergsgubben har fått skylden for å ha på samvittigheten. To av sine sønner fikk han også skylden for å ha trollet i hjel.
Etter at Flisbergsgubben ble enkemann, gikk han på frierføtter. Hver lørdagskveld dro gubben sin kos med matsekk på ryggen. Sønnen likte ikke dette, og mente gubben måtte gi seg. En lørdag lurte sønnen maten ut fra sekken og la ned en stein i stedet. Grønn av sinne, argere enn den vonde selv, svor gubben at den som hadde gjort dette peket, aldri skulle få en frisk dag mer. Samme dagen ble sønnen syk, og like etter var han død.
En annen sønn sendte han av gårde til Oslo for å selge tømmer. Det var ikke verdt å komme hjem uten salg, hadde gamlingen sagt. Sønnen visste hva det betydde. Dessverre klarte han ikke å få solgt noe og turte ikke å reise hjem. Sønnen skjøt seg.

Ingen vet om Flisberggubben den dag i dag vokter over eiendommen sin på Flisberget.