Mellom Glommen i Norge og Klaraelvens strand og badet i Frykens bølger,der ligger et landskap som tidt stod i brann og hvor sjøer i skogen seg dølger.

Med ild ble det ryddet i forna da’r og ild finnes ennå i hjertet kvar,de store finnskoger de kalles.

Der finner brøt bygd og bryter der enn,i skog og daler djupe,i skogen går Trätäljas økse igjen og de urgamle fururtrær stupe.

I røkstuer finnene fremdeles bor,på berg og på myrer gresset det gror,der frembringes markens grøde.

Og odleren eter seg lengre opp fra den glitrende strand mot norden.

Han puster så tungt og han tar seg en stopp,da han temmer den stedbundne jorden.

Han tørrlegger myr og bygger dam og bringer gull og åring fram,langt oppe på bergets sider.

Om vinteren i skogen man føler seg glad,når hester med klingende bjeller og tømmerlass store i rekke og rad de kommer fra skogen og fjellet.

Og tømret om våren i fossene går,så lystig i isvann og flommende vår til sagene borte ved Røgden.

Og Rotna så lang,så slank og så fin,så mange finnskoger hun favner og strømmer så sakte i sverige inn,gjennom Helgens sluser og dammer.

Ved Löfvens Ekeby hun danner en foss og slutter sin vandring ved Rotneros,for å drømme om Finnskogens vår.

Og Røgden du perlen blant sjøer er,der du ligger høyt oppe på grensen,omgitt av barskog med holmer og skjær og utemte krefter minst tusen,som med bulder og brak til Sverige iler,men først de seg i Røgden hviler,for å drømme sin barndoms drøm.