Flisbergsgubben

På Flisbergsgården bodde den største trollpuken som har levd på disse kanter.
Hver Jonsoknatt gikk gubben ned i kjelleren, men han var aldri alene. Det sies han hadde møte med en annen trollkar  i de mørke nattetimer. Ingen har noensinne fått vite hva de to gubbene kokte sammen disse nettene.
Øverst  på Flisberget ligger den her omtalte kjelleren.Flisbergsgubben var en av de rikeste i området. Da A. Olastuen overtok eiendommen, var den såkalte trollkjelleren full av beinrester etter voksne dyr som Flisbergsgubben hadde ofret.

En gang så leste Flisbergsgubben en av sine vondeste trollbønner her. Alle visste om det – den som åpnet leet til kjelleren, ville det gå ille. Folk skydde stedet og gikk lange omveier rundt plassen. Selv etter Flisbergsgubbens død våget ingen å nærme seg.

Da den nye eieren overtok gården, ble en tjenestegutt kommandert til å rive hele greia, selv om selveste Flisgubben enda voktet over stedet. Tjenestegutten var både modig og villig til å ta jobben. Gamle fordommer skulle hogges over ende. Gutten hadde ikke mer enn akkurat startet jobben med hevet øks da han gled ved leet og falt over øksa. Han fikk et dypt sår i armen. Gutten kom seg, men han likte seg ikke lenger øst på skogen. Han dro til Oslo der han fikk arbeid på et bygg. Der falt han ned og slo seg i hjel første dagen.

Folk fra skogen mente sitt. Han skulle holdt seg unna trollkjelleren.
Det er ikke det eneste  livet Flisbergsgubben har fått skylden for å ha på samvittigheten. To av sine sønner fikk han også skylden for å ha trollet i hjel.
Etter at Flisbergsgubben ble enkemann, gikk han på frierføtter. Hver lørdagskveld dro gubben sin kos med matsekk på ryggen. Sønnen likte ikke dette, og mente gubben måtte gi seg. En lørdag lurte sønnen maten ut fra sekken og la ned en stein i stedet. Grønn av sinne, argere enn den vonde selv, svor gubben at den som hadde gjort dette peket, aldri skulle få en frisk dag mer. Samme dagen ble sønnen syk, og like etter var han død.
En annen sønn sendte han av gårde til Oslo for å selge tømmer. Det var ikke verdt å komme hjem uten salg, hadde gamlingen sagt. Sønnen visste hva det betydde. Dessverre klarte han ikke å få solgt noe og turte ikke å reise hjem. Sønnen skjøt seg.

Ingen vet om Flisberggubben den dag i dag vokter over eiendommen sin på Flisberget.

Annonser

Carl Axel Gottlund-Finnskogens apostel

Carl Axel Gottlund

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Carl Axel Gottlund (født ved byen Lovisa i Strömfors, Finland, 24. februar 1796, død i Helsingfors, 20. april, 1875) var en finsk filolog og forfatter, sønn av Matthias Gottlund, en finsk prest fra Savolax. Gottlund vokste opp i Juva, og etter et kortere studieopphold ved Akademiet i Åbo, studerte han fra 1816 i Uppsala der han i avhandlingen kan ha vært den første til å antyde opprinnelsen til det som ble det finske nasjonalepos Kalevala. Senere ga han ut Otava (1832), to vitenskapelige bind om finsk litteratur, skrevet på finsk, og ble lektor i finsk språk (1839). Hans Runola kom ut i 1840, med finsk runesang. Rundt 1860 var han også opptatt av arkeologi.

Etter sin første reise til svenske finnetrakter (Dalarna, 1817), dro han i 1821 rundt i Värmland og på Finnskogen, opptatt av å formidle ideen om autonomitet og egenbevissthet for denne spesielle finnekulturen, samt behovet for nye driftsformer, istedenfor svedjebruket. Ï 1823 ledet han en delegasjon til den svenske konge, med anmodning om å få etablere et eget sogn for dette området, på tvers av landegrensene, samt et finsk-talende embedsmennsverk. For dette hadde han en disputt med Eilert Sundt, som feilaktig antok at Gottlund talte for en egen finsk stat.

Hans besøk avstedkom reisning av områdets første kirke, og tilfang av kristelig lesestoff og bøker på finsk. En dagbok fra disse reisene ble publisert (Dagbok över mina vandringar). Han er kjent som «Finnskogens Apostel». Ved kirkeporten til Åsnes Finnskog kirke står det en bautastein med teksten: «Carl Axel Gottlund, Finnskogens Apostel, utpekte dette stedet som kirketomt i året 1821.» Litt lengre nede på steinen står det: «Gitt av Oleane og K. Hanssen 1950.» Under Finnskogdagene arrangeres en minnemarsj i Gottlunds navn. Den svenske forfatteren Lars Lundin beskrev Gottlund i boken I Gottlunds fotspår (1995).

Annonser

Halsigubben og Jakobsgubben

Begge disse var store trollmenn.Halsigubben bodde på Gransjø og drev som fisker og fuglefanger.Han pusset sine snarer med dødningeben og leste kraftige bønner og da måtte fuglene i hans snarer det var ingen vei utenom og det var utrolig hvor mye han kunne fange.Der hvor andre ikke fikk et napp når de fisket,der dro han opp den ene store blanke fisken etter den andre.Han var en snill,hjelpsom gammel gubbe som ikke gjorde noen noe vondt,men nåde den som ikke lot hans snarer og fiskeredskap i fred,den fikk angre bittert.

Den kunne det gå med  slik som en ungutt på skogen som gikk å ødela gubbens snarer.Han ble alvorlig syk og sengeliggende.Naboene ba foreldrene sende bud etter Halsigubben,men foreldrene ville ikke høre på det og hentet doktoren til gutten.Denne kunne ingenting gjøre for gutten,som ble liggende i årevis og da det omtrent var slutt for han så sendte foreldrene bud etter Halsigubben,men det hadde gått så alt for lang tid og han kunne ikke lenger stanse trolldommen sa han.Hadde de bare villet komme før,så hadde gutten vært like god igjen var hans ord.

En annen som fikk føle gubbens krefter var en smågutt som sprang i skogen og dro opp snarene til Halsigubben,denne møtte på gutten i skogen og gutten ble redd og løp det raskeste han kunne.Stans sa Halsigubben,men gutten var vettskremt og sprang bare videre.Stans eller så blir du blind skrek Halsigubben etter han.men den vettskremte guttungen løp like hjem,da var det som om et stort mørke senket seg over han og han kunne ingenting se lenger.Moren hans ble fortvilet og undret seg over hva som hadde skjedd.Gutten fortalte historien og moren gikk det raskeste hun kunne til Halsigubben og ba han om ikke å gjøre gutten hennes noe,det hadde bare vært gutte streker og gutten ville ikke noe vondt med det.Det var bra du kom med engang sa Halsigubben,gå du bare hjem og alt blir bare bra igjen med han,men hadde du ikke kommet,så hadde det gått værre med gutten sa han.

Jakobsgubben,var som de andre store trollgubbene,godmodig og snill og gjorde ingen fortred bare de lot han og hans i fred.På Helsjøn finnegård bodde det engang en slem kjerring som het Dordi.Hun var viden kjent for sin slemhet.En gang kom kua til Jakobsgubben inn på jordet til Helsjø-Dordi.Hun ble så sint at hun tok øksa og hogg til kua slik  at øksa ble sittende fast.Kua sprang like hjem med øksa sittende i seg.Gubben tok øksa ut av kua og avlivet det stakkars dyret og nå var han skikkelig harm,så harm at han gjorde noe som ble regnet for en dødsynd for de store trollgubbene.

Han bestemte seg for at Dordi,skulle få svi så mye at hun virkelig angret sine synder til gangs.Han bestemte seg for å stemme bjørnen på Dordi.Bjørnen er av gemytt godmodig og snill og vil ikke folk eller dyr noe vondt,så sant han ikke blir tirret.Hvis den blir trollet på til å angripe noen,så gråter og bærer den seg så det er vondt å høre,fordi den er nødt til å gjøre noe som er den imot.

Han begynte med sine kunster for å stemme bjørnen på Dordi,men slike kunster var vanskelig å få til,han slet lenge og først da han kløv opp i ei furu og lot seg falle pladask til bakken slik at han svimte av,da kom bjørnen

.I tre dager lå den foran døren til Dordi og gråt og bar seg ille,hun var så redd at hun gjemte seg opå den store røykovnen.Bjørnen lå der foran døra og ventet på henne og var så rasende at det var en gru.Den brydde seg ikke med husets andre folk,det var Dordi den ventet på.Tilslutt klarte ikke Dordi dette lenger og både truet og ba en av husets menn til å springe det raskeste han kunne til Jakobsgubben og be om at han løste bjørnen fra trolldommen og at hun angret seg så og skulle forsøke å bli et bedre menneske

.Etter en god stund så kom Jakobsgubben og Dordi ba så pent om forlatelse og lovet at hun skulle bli et bra menneske.Jakobsgubben løste da bjørnen som løp glad og fri inn i skogen.Dordi holdt hva hun hadde lovet og skikket seg.

Annonser

Puro-Jo

Puro-Jo var alle tiders største trollmann.Han bodde hele tiden på Purotorp straks over på svensk side av grensen.Bare han så på hauken oppe i lufta sies det,så falt den død til jorden.Han kunne stemme  blod og også stemme bjørn på folk og fe.Han kunne skaffe regn i tørre somre og vende regnbygene så de gikk bort igjen.For å få regn pløyde han med ei stor sleiv midt i bekken og for å drive regnet bort,så gikk han ut og skar i lufta med tollekniven,så ble det straks solskinn og klarvær.

En av historiene om Puro-Jo,er da han fordrev all ørreten fra Tvengsberg tjernet.En dag han holdt på å fiske der,så dro han opp den ene ørreten etter den andre,for han kunne den riktige fiskebønnen.En annen som var ute og fisket i samme tjernet denne dagen var Antillan-Pekka,han hadde ikke samme fiskelykken som Puro -Jo hadde og det bet heller dårlig for ham.Antillan-Pekka ble harm og ba Puro-Jo om å dra seg tilbake til Sverige igjen.

Puro-Jo samlet sammen tingene sine og strakte hånden ut over tjernet og ropte,så det skikkelig isnet nedover ryggen på Antilla-Pekka.Jo jeg skal nok gå,men så lenge du og dine etterkommere til tredje ledd lever,så skal det ikke finnes en aure i dette tjernet.Siden har det ikke vært ørret i Tvengsberg tjernet og alle forsøk på å sette ut ørret yngel der har mislyktes.

På 1850 tallet var det store mengder gråbein(ulv) på finnskogen,de var en stor plage og ofte gikk de like inn i husene og forsynte seg.På Tvengsberget gikk de inn i røykstuegangen og tok gårdshunden og på samme sted tok de en geit like utenfor stueveggen som de åt opp på stedet.De jaktet intens på ulven,men med de våpnene de hadde så fikk de ikke bukt med den.

Da gikk finnene til Puro-Jo og ba om hjelp.De tok han med og viste han sporene etter ulvene i snøen. Puro-Jo tok forsiktig opp ulvesporene og vendte dem i motsatt retning og leste på finsk at nå skulle det ikke stoppe ulv på Finnskogen,så lenge tennene satt fast i kjeven på Puro-Jo.Dette var i 1850 årene og ulven den forsvant og kom ikke tilbake til Finnskogen før nå i senere tid.

Finnenes magiske merke

Det viktigste magiske merket til finnene var pentagrammet,som tildels enda finnes på det som var finnenes eiendeler.Det ble satt på dører,husvegger,melkebonker og andre bruksgjenstander.Det finnes på de eldste røykstuene skåret med kniv.Hvis det står med spissen rett opp og er gjort med et eneste riss uten å løfte kniven fra gjenstanden,så er det et godt merke,men står det med åpningen mellom spissene opp,så er det et dårlig merke,som er gjort av en som vil vondt.

At finnene fra uminnelige tider var velkjent for å drive med trolldom er velkjent.Det sto derfor stor skrekk av dem blant andre folk.Finnene brukte å trolle bort sykdommer og alt vondt i nordrennede vann og de trollet også slikt som tannverk inn i trær.De spikket da pinner helst av tyrived og pirket i den vonde tannen eller byllen,en for hver tann eller byll og gikk siden ut i skogen og slo pinnene inn i nordsiden på treet.Et slikt tre måtte man vokte seg for å røre,hvis man tok bort pinnene,så gikk sykdommen over til den som tok pinnene ut av treet.

Det var mange kjente trollkyndige personligheter på Finnskogen.De som kan nevnes som de mest velkjente var:Puro-jo,Gransjø gubben,Jonsgubben,Helsjø-Jakob,Ri-Kesten med flere.De brukte aldri svartebøker eller andre besvergelser til å trolle med,Svartebøker og slikt var bare for nybegynnere og fuskere,en ekte finnegubbe behøvde aldri slikt,de var mestere i sitt fag.Alle trollbønner måtte fremføres på finsk,ble de oversatt så mistet de sin kraft.

Striden ved Dypen

I striden ved Dypen,på grensen mot Åsnes,ble omkring tyve finner utryddet,drept og senket i sjøen Dypen av svensker fra Dalby sier sagnet.Stedet kalles enda for Lahtijärvi (slaktsjøen) og bekken der ugjerningen foregikk kalles for Lahtipuro.(Slakterbekken)

Dalbysvenskene hadde bestemt seg for å utrydde alle finnene.Det gjaldt å komme hurtig over dem innen de hadde fått tid til å sette seg i forsvarsstand og svenskene dro så fort de kunne sørover.

Slikt hadde finnene forutsett,så de bygde sine boliger på de høyeste toppene og bakke kammene.

Noen finner som hadde sluppet unna ved Dypen,sendte straks ut røyksignaler.Nå var det fare på ferde.Røyksignalene ble besvart fra Viggen og sendt videre.Finnene på begge sider av grensen samlet seg ved Viggen og beredte til å ta i mot svenskene.

De skjulte seg i skogen og bak steinrøysene,så da Dalsbyboerne kom var alt stille og fredelig,ingen finner var å se.En gammel finne kjærring kom ut fra røykstua med ei bøtte og gikk til brønnen for å hente vann.En av svenskene gikk bort til henne og og spurte hvor karene var.Hun ristet på hodet og lot som hun ikke forsto noen ting.Da ba han om å få litt vann og hun tok bøtta og hentet opp vann og rakte ham.Med det samme hogg han henne i hodet med øksa,så hun falt død ned på brønnlokket.

Men da ble det liv-Fra skogen og frem fra alle steinrøysene stormet finnene fram.De skjøt med piler,kastet økser,steiner og alt de fikk fatt på.Angrepet kom overraskende på svenskene,de ble omringet før de visste ordet av det.De forsvarte seg tappert,men finnene var rasende,de kjempet for hus og hjem og hadde dessuten sine falne brødre å hevne.Svenskene satte ild på røykstua for å trekke seg tilbake i dekning av røyken,men finnene skjønte knepet og samlet seg i skogkanten for å møte svenskene,så den veien var stengt.Alle svenskene ble drept,men finnene hadde også mange falne.

Alle de døde,både finner og svensker ble slept sammen i skogen og finnene satte i gang med å felle skog.Gammel urskog og tørrgran og furu ble lagt på haugen med de døde og satt fyr på.Det var midt på varmeste sommeren og det ble en forferdelig brann som varte i flere dager.

Finnenes røykstuer,bråterug og alt strøk med.Mesteparten av skogene brente ned og på flere steder brant selv jorda opp slik at det bare ble stein tilbake.Da det endelig sloknet så fantes det ikke noe spor etter noen strid ved Viggen.

Finnene begynte å bygge seg nye røykstuer og ryddet opp for å så litt rug igjen,selv om de hadde mistet mesteparten av alt de eide,så gikk de på med nytt mot.En tid etter dette så var det noen svensker som lette etter Dalbysvenskene,men de som var borte ble aldri funnet og finnene var tause om det som hadde hendt.

Etter at finnene hadde stoppet røverene som holdt til ved Viggens bod  i skogstraktene,så skjønte den svenske grensebefolkningen at de hadde gjort finnene stor urett.De sendte fem mann opp til Finnskogen og bød finnene vennskap og forlik.

De ble forlikt på følgende betingelser:Svenskene skulle gi tilbake all kreatur de hadde tatt,dessuten skulle de holde kosten til dem som bygde opp de oppbrente finnehjemmene,så skulle de ha to sekker rug og fire sekker bygg i erstatning.Dermed var saken opp og avgjort,de skiltes som venner og siden har det ikke vært større uvennskap mellom finnene og den svenske grensebefolkningen.

Finnskogene

Mellom Glommen i Norge og Klaraelvens strand og badet i Frykens bølger,der ligger et landskap som tidt stod i brann og hvor sjøer i skogen seg dølger.

Med ild ble det ryddet i forna da’r og ild finnes ennå i hjertet kvar,de store finnskoger de kalles.

Der finner brøt bygd og bryter der enn,i skog og daler djupe,i skogen går Trätäljas økse igjen og de urgamle fururtrær stupe.

I røkstuer finnene fremdeles bor,på berg og på myrer gresset det gror,der frembringes markens grøde.

Og odleren eter seg lengre opp fra den glitrende strand mot norden.

Han puster så tungt og han tar seg en stopp,da han temmer den stedbundne jorden.

Han tørrlegger myr og bygger dam og bringer gull og åring fram,langt oppe på bergets sider.

Om vinteren i skogen man føler seg glad,når hester med klingende bjeller og tømmerlass store i rekke og rad de kommer fra skogen og fjellet.

Og tømret om våren i fossene går,så lystig i isvann og flommende vår til sagene borte ved Røgden.

Og Rotna så lang,så slank og så fin,så mange finnskoger hun favner og strømmer så sakte i sverige inn,gjennom Helgens sluser og dammer.

Ved Löfvens Ekeby hun danner en foss og slutter sin vandring ved Rotneros,for å drømme om Finnskogens vår.

Og Røgden du perlen blant sjøer er,der du ligger høyt oppe på grensen,omgitt av barskog med holmer og skjær og utemte krefter minst tusen,som med bulder og brak til Sverige iler,men først de seg i Røgden hviler,for å drømme sin barndoms drøm.

Røverne ved Viggens bod

Under Hannibal og Gyldenløvefeidene hadde finnene som oftest uten gyldig grunn fått et dårlig ord på seg.Det kom stadig klager til regjeringen hvor de ble beskyldt både for det ene og det andre.

Det hadde under krigsårene samlet seg en gruppe krigsknekter,som hadde rømt fra den svenske hæren på grunn av forseelser.Sammen med forbrytere hadde de dratt til de store skogene ved grensen mellom Norge og Sverige,hvor de røvet og herjet alt de kunne.Anføreren deres var en stor, sterk og grusom kar som hadde tilnavnet Smålendingen.

De hadde bygd seg et blokkhus ved sjøen Boviggen,like ved grensen.De kalte seg for vikinger,men finnene som hadde vansker med å si k og sa g i stedet,kalte dem for Viginger.Dette navnet kalles disse «vikingene» ved Boviggen fremdels for den dag i dag.Fra sitt tilholdsted ved Viggens bod,foretok de røverferder rundt om.

Hos finnene var det ikke noe å røve,siden de var svært fattige.Røverne dro derfor utover bygdene og røvet og brente,vel vitende om at det var finnene som fikk skylden for dette.På Bjørnholen hadde de en hule som den dag i dag,kalles for røverhullet og der pleide de å gjemme sine røverskatter.Det er et langt,trangt hull inne i fjellet,som er vanskelig å finne selv om en er godt kjent i området,så der lå tyvegodset  sikkert og trygt bevart.

Det er ingen tvil om at det var disse røverne som i 1659 plyndret gårdene Bårderud,Kingelsrud og flere andre gårder i Grue.De var godt bevæpnet og Smålendingen holdt en streng militær disiplin på sine menn.Hele banden var for det meste soldater med lang krigserfaring og ikke så gode å få bukt med.

Finnene ba flere ganger om hjelp til å bli av med røverne,men myndighetene trodde bare at finnene fant på dette med røverbanden for å avlede folks oppmerksomhet mot dem selv.Derfor besluttet finnene at de måtte  få bukt med røverbanden og utrydde dem på egenhånd.De samlet seg i skogen ved Viggens bod og ventet på røverne, til  de en dag kom hjem med et stort og rikt bytte.

Deriblant hadde røverne fått tak i mye brennevin og det ble festet godt og lenge for å feire det store byttet de hadde fått med seg.Smålendingen ville at de skulle sette ut vakt,men ble nedstemt av de andre,som mente at ingen ville finne dem der i skogen og siden alle trodde det var finnene som sto for røveriene så ville ingen lete etter de som var i Viggans bod.

Finnene fryktet de ikke stort og det var de som var de eneste som bodde i nærheten,de hadde ingen andre våpen enn kansje en øks eller en kniv og ikke trodde de at finnene ville våge seg til å angripe Carl X Gustafs krigsvante knekter som hadde kjempet ærerikt i både Polen og Danmark.

Da alt  ble stille og røverne endelig sovnet,så listet finnene seg frem og sperret døren med store stokker som de hadde hatt liggende klar,de satte ild på huset i alle fire hjørnene og de hadde fet tyrived som de hele tiden kastet på varmen for å få det til å brenne hurtig.

Etter en stund våknet en av røverne og reiste seg og sa:»Det var tusan,vad det var varmt i Viggans bod i kveld»

«Enda varmere skal det bli»,skrek finnene utenfor og kastet mer tyri på varmen.Røveren gjorde anskrik til de andre røverne,men det var forsent.Døren var så godt blokkert at ingen tok seg ut og alle røverne brant inne.

Slik gikk det med røverne i Viggans bod,sier det gamle Finnskogs sagnet.

Kjente skikkelser på Finnskogen

  Nitahå-Jussi (født Johannes Johansson Oinonen i 1873, død på Finnskogen, 13. februar 1964)

Den første som skrev om Nitahå-Jussi var Olaf Lindtorp som forteller at han ble født i 1873 på plassen Niittaho straks inne på svensk side. Faren, Bertils-Jussi var viden kjent for sine kjempekrefter. Jussi flyttet snart til USA, og fikk jobb på en motorsykkelfabrikk i Springfield. Jussi likte seg der, og ble der ganske lenge. Helt til det kom en beskjed om at faren hans var død og at gården var tatt over av noen andre som ikke egentlig skulle ha den. Jussi skyndte seg hjem, men svindlerne hadde både pengene og vitnene på sin side. Nå startet han en prosess som neppe har sett sitt like i hele Skandinavia. Helt uten penger og uten juridisk hjelp drev han en prosess som kom til å vare i over 20 år.

Jussi har vandret rundt i hele sitt voksne liv og neppe har noen ungdom i vår tid har klart å gjøre de krumspring som han gjorde.

Han sier han har møtt huldra, eller skogsråa, flere ganger i sitt liv. Han har mange ganger sagt: Dette er mine skoger… Men jeg eier dem ikke.

  

 

 

 

 

 

 

rya.rie kestens hjemplass

 

Ri-Kesten

Ri-Kesten hette Ola Eriksen Lehmoinen og var født i Barskjula i 1814   Navnet “Ri-Kesten” kommer av riihi og kesti riihi betyr rie og kesti betyr innerst (en mann som sitter i hus i en rie) Ri-Kesten var en god trollkar, spesielt da han var eldre. hans spesialitet var å stemme (stoppe) blod, men han visste også hvordan man stemmet bjørnen på folk, gjorde andres dyr syke, hvordan man kunne fly og bli kvitt uønsket fisk (som gjedde eller andre store rovfisker) han kunne også skade eller drepe de som drepte andres dyr.

Det finnes eksempler på trær hvor menneskefigurer er skåret inn og trær som er knyttet i «trollknuter” og mye annet her på Finnskogen.

Sagnene er mange og mystikken ligger i luften her ute.

Hyveä Paiveä-Finnskogene hilser deg

Neversko

Selve ordet finnskog, kommer av at tusenvis av finner flyttet fra Finland fra hungersnød i Savolaks området og Rautalampi og til disse skogene, i løpet av ca 1650 og ut 1700 tallet. De drev såkalt svedjebruk,som innebar at de brente skogsområder og sådde rug i asken.Skog var det nok av i området.Det er enorme skogs områder som strekker seg fra Norge og helt til Finland.Når du har gått gjennom norsk finnskog .Så kommer du til Sju mils skogen, deretter til Ti mils skogen,på svensk side og så så kan du vandre videre  nordover mot Finland. Skog, hele veien. Så overalt på finnskogen så finner du spor og rester etter denne finnekulturen.Befolkningen er for det meste etterkommere av de innvandrede finnene og har fått status som norsk minoritets gruppe.

Finnene hadde et avstands begrep/måling som de kalte neversko mil.Det sies at et par neversko varte  ca 1 mils vei og da et par var utslitt,dro de bare restene av det utslitte paret opp på leggen og satte et nytt par med neversko på beina.Slik kunne de måle antall tilbakelagte mil på antall sko de hadde tredd oppover beina i løpet av turen.En gammeldags skritt teller var det vel kansje de hadde oppfunnet.
Det skjuler seg mange gåter og merkelige ting i disse endeløse skogene.